Når fødselen ikke går som du har ønsket og planlagt

Som jordmor prater jeg med mange kvinner om deres ønsker og planer for fødselen. Mange er tilbakeholdne med å skrive fødebrev da de er redde for at det de håper på ikke vil la seg gjennomføre eller at det skjer noe i prosessen som gjør at en annen vei må tas. Det ligger i fødselens natur at den er uforutsigbar. Ingen vet hvordan en fødsel går og ender før etterpå. Og da kommer ofte spørsmålene; "var det noe jeg kunne gjort annerledes", er det min skyld at det ikke gikk som planlagt"?

Hvordan kan man unngå at disse spørsmålene blir for plagsomme og periodevis overtar tankene i tiden etter fødselen, når tankene og følelsene helst skal omfavne babyen og tiden du lever i "her og nå"?

Vi vet en del om at det er mye god fødselsforberedelse i å planlegge sin egen fødsel. Det gir rom for refleksjon og spørsmål langs veien og gir deg en mulighet til å finne enda mer ut av hva du faktisk lurer på og trenger å lese mer om eller spørre jordmor om før du skal føde. Paradoksalt nok kan det å forberede seg på en helt naturlig fødsel bidra til at du tenker enda nøyere gjennom mulighetene for at det ikke går som du har tenkt.

Vi har samme mekanisme når vi blir gravide og begynner å planlegge vår nye hverdag med baby i magen og i familien. Da vil, for de fleste, tanken om at kanskje ikke babyen blir frisk, eller at det vil oppstå utfordringer i den nye hverdagen, dukke opp. Så har man kanskje en runde med de tankene og bekymringene. Man prater kanskje med sine nærmeste om disse tankene og så, for de fleste, går man videre i prosessen med akkurat denne delen skjøvet litt bak i bevisstheten. Tatt fram, kjent på, bekymret seg litt over og deretter lagt litt bort.

Det er dette som kalles et utviklingstrinn eller en vekstperiode i psykologien. Som gravid og blivende mor vil du ikke bare bygge en baby i livmora, du bygger også en mamma inne i hodet ditt. For de fleste handler dette om vekst og å ta livet sitt til neste nivå. De fleste som blir gravide har til en viss grad planlagt dette og er mer eller mindre klare for å klatre på nivåstigen. Stigen er absolutt ikke "straight forward" Der finnes trinn med korte, enkle avstander - nesten bare å ta museskritt. Men så finnes det trinn med kjempeavstand som krever masse av deg for å komme videre og til neste trinn igjen.

Dette er den viktige og møysommelige prosessen i et svangerskap som forbereder deg til å bli mamma.

Det er studier som viser at det å forberede seg til amming og barseltiden må foregå før uke 32 av svangerskapet. Fram til da er sinnet åpent for hva som skal skje etter fødselen. Etter uke 32 begynner selve fødselen å materialisere seg og det blir vanskeligere å tenke på noe annet enn selve fødselen. Partner har ikke denne påtrengende følelsen og kan fremdeles se for seg tiden etter fødselen, men for deg er det mer og mer kun fødselen som gjelder.

Det er nå det er alvor. Noen leser alt de kommer over av litteratur om fødsel, de ser på fødsler på TV og Youtube og prater med venninner. Andre tenker at jo mindre de vet jo bedre. Mange tenker at de selv ikke trenger å vite så mye fordi jordmor og lege på fødeavdelingen kan dette sååå mye bedre enn dem selv.

Jeg vil påstå følgene: Vi har et trygt og godt tilbud til fødende i dag. Du både må og kan ha tillit til at du får den hjelpen du trenger.

Men aller mest trenger du tillit til deg selv! Jordmødre og leger på fødeavdelingen har god kompetanse på fødsler i alle former og fasonger. De er forberedt på alt. Men, de er ikke eksperter på deg. Det er det kun du som er. Og nettopp derfor er det helt vesentlig at du har mulighet til å formidle det viktigste om deg selv til de du møter- gjerne via et fødebrev - for at de skal kunne ha deg, dine behov og din unike situasjon i sentrum av sine faglige vurderinger og tilbud.

Jeg fikk mitt første barn for snart 20 år siden. Jeg var nesten ferdig med turnusåret som jordmor og hadde planlagt og forberedt meg på å føde i vann på ABC avdelingen som den gang lå på Aker sykehus (ABC er et tilbud om kontinuitet i omsorgen fra samme jordmor/jordmorteam fra tidlig i svangerskapet, gjennom hele graviditeten. fødselen og barseltiden.)

Jeg gleda meg og grua meg og var spent på hvordan jeg kom til å takle en fødsel. Riene startet og vannet gikk hjemme. Det var misfarget så allerede da visste jeg at det ikke ble fødsel i vann, ei heller på ABC. På fødeavdelingen kjempa jeg meg gjennom rier etter rier, uten at det bidro til at min sønn kom lengre ned i bekkenet. På et tidspunkt var det klart at den eneste måten han kunne bli født på var å bli tatt ut via keisersnitt. Så da ble det det. Keisersnitt. Jeg var godt informert og jeg følte meg trygg.

Jeg opplevde det som en løsning. På en utfordring. Som måtte løses. Det var vesentlig for meg å få en god og planlagt samtale med jordmor etter fødselen. Hun som hadde vært tilstede og vært med på å ta avgjørelsen. Praten ble helt avgjørende for å forstå at der og da så var keisersnitt den beste og eneste løsningen slik fødselen utviklet seg.

I ettertid - spesielt fra Martin var rundt 8 måneder og en god stund framover, tenkte jeg mye på om jeg kunne gjort noe annerledes. Jeg vil tro det er helt naturlig at vi mennesker funderer over det en stund. Kunsten er å ikke tråkke seg selv helt ned i asfalten, men heller finne gode, konstruktive svar som gjør deg i stand til å legge det bak deg og gå videre i livet. Ofte trenger man hjelp til den prosessen. Jordmora fra fødselen, eller jordmora på helsestasjonen kan være med å sortere ut følelsene og faktaene. Av og til trenger man hjelp fra andre profesjonelle, som for eksempel en terapeut.

For meg handlet det om kunnskap. Mer kunnskap ga meg fundamentet jeg trengte for å klare å slå meg til ro med det som hadde skjedd.

Av og til lærer man at man kunne gjort ting annerledes. Det er vanskelig når man ser at det som ble gjort kanskje ikke var helt i tråd med kunnskap og forskning, eller dine ønsker. Men det er også mulig å komme videre etter en sånn erkjennelse. Bruk denne kunnskapen nyttig; om du planlegger et nytt svangerskap og fødsel, har du gjennom din erfaring gode muligheter for å gjøre det annerledes neste gang.

Etter et keisersnitt er det, statistisk sett, hele 70% tjanse for å føde vaginalt ved neste fødsel. (I Norge)

Hvorfor en fødsel ender i keisersnitt, finnes det en nesten uendelighet av årsaker til. Mange faktorer spiller inn. Faktorer som virker inn på hverandre og kan utløse en dominoeffekt. Noe kan vi være klar over og prøve å forhindre ved neste fødsel. Noe oppstår bare - uten at vi har påvirkningsmuligheter. Verken da det skjedde eller for å unngå at det kan skje igjen.

Det er ALDRI DIN FEIL. Aldri. Ofte er det ingens feil. Av og til er det babyens feil (litt overfladisk og humoristisk sagt... ) En baby som legger seg til i en klønete posisjon og ikke roterer som han skal, for eksempel.

Det meste er utløst av situasjonen der og da og overhodet ikke sammenliknbart med neste fødsel. Det er det viktig å huske på. Nytt svangerskap, ny baby, nye forhold, ny start med blanke ark.

Det er også viktig å gå gjennom forrige fødsel før neste fødsel. Mange ganger. Hva ønsker du å gjøre annerledes for å oppnå et annet resultat.

Vi vet noe om at igangsetting av fødsel, stimulering med syntetisk oxytocin for å få fortgang på en fødsel, epiduralbruk og det å ikke få mulighet til å bevege seg i fødsel, kan påvirke en fødsel i retning av keisersnitt som løsning. Ikke alltid. Og av og til er noe av det overnevnte helt nødvendig.

Kunsten er å forberede seg slik at man finner ut av om det er alternativer til de løsningene som blir presentert. Tre gode spørsmål: Er det nødvendig? Finnes det alternativer til det som foreslås? Hva skjer om vi ikke gjør noe akkurat nå?

Jeg husker så godt hvordan jeg som jordmorstudent grua meg til å fortelle en kvinne og hennes partner at hennes fødsel mest sannsynlig kom til å ende i keisersnitt. Jeg snakket med veilederen min om når og hvordan jeg skulle formidle denne beskjeden. Mine følelser lå tykt oppå meg; JEG syntes det var en vond beskjed. Jeg lærte så utrolig mye av den episoden. Først av alt: Det er kvinnen og hennes partner som eier fødselen. Det er deres soleklare rett å få tilbud om den informasjonen som til en hver tid foreligger. Presentert på en god og faglig måte med tid (hvis mulig - og det er det i de aller fleste tilfeller) til at informasjonen synker ned og spørsmål kan stilles.

En baby som har vært eller blir stresset i livmora før eller under en fødsel har muligheten til å bli født fort gjennom at det utføres et keisersnitt. Noe av det viktigste jordmødre gjør er derfor å observere en kvinne og hennes barn gjennom svangerskapet og fødselen.

En ting er helt sikkert. Det er utrolig godt å vite at vårt helsevesen kan tilby hjelp og løsninger når ting ikke går som planlagt. Å utføre et keisersnitt i ordna omgivelser med hygiene i forsetet er definisjonen på et velfungerende helsevesen. Utfordringen i dag handler mer om at mulighetene som finnes av og til misbrukes. Kanskje pga tidspress eller frykt. Eller begge deler. Stilt overfor disse utfordringene er kunnskap og klare ønsker for egen fødsel helt uvurderlig.

Din kunnskap, trygghet og tillit til deg selv er din styrke og kan overføres til dine hjelpere som ikke kjenner deg så godt i utgangspunktet.